daring

Det er så mange som lider. Jeg vil ikke si at jeg er en av dem som gjør det. Men av og til hadde det vært greit å lide av ett eller annet, slik at man har noe å skylde på. For det er ganske forvirrende å sose rundt, ikke skjønne hva som skjer eller hva man vil, når man ikke helt vet hva som er galt.

Mye har skjedd siden de siste innleggene, og jeg tror at det også er mye av grunnen til at jeg bare går rundt og er forvirret nå. Jeg får liksom ikke helt ro i sjela.

Et kapittel er slutt, og jeg har begynt på et nytt. Men det forrige kapittelet har ikke fått noen punktum. Det må nesten gjøres før jeg kan starte på det nye for fullt. Kanskje er det derfor jeg soser rundt? Jeg aner ikke hvor punktumknappen er? Men så igjen, så må jeg heldigvis ikke gjøre dette alene. Kapittelet ble skrevet sammen med en annen, og denne andre må også hjelpe til med å finne punktummet.

Jeg håper det kan gå smertefritt for oss begge. Og at karusellen ikke drar oss for langt fra hverandre.

Jeg tror kanskje jeg har mistet deg for godt nå.
Og det gjør vondt. Alt ble feil. Ingen ordentlig avslutning.

Jeg vil ha deg i livet mitt. Vær så snill, ikke forlat meg.